Hans Væderhæftighet

Ordenens overhode er verken konge, keiser eller pave. Han er dog utstyrt med den samme suverenitet som slike personer, og hans fulle tittel lyder "Hans Væderhæftighet Herren og Stormesteren i De Sorte Faars Ridderskab". Til daglig omtales han bare som Hans Væderhæftighed, men kalles også "Den gamle Herre" eller bare "Herren".

Hans Væderhæftighed er usynlig for andre enn ridderskapet, for andre er han ikledd kappe og maske. Hans politiske profil er meget solid konservativ. Det er svært få som har sett Hans Væderhæftighed i dagliglivet, og de som har hatt kjennskap til dette beholder sin viten for seg selv, og tar meget sjelden til pennen. Noe er allikevel sivet ut til enkelte embetsmenn, noe har til og med kommet helt ned i Cantzelliet.

Da Cantzleren bestemte at det skulle opprettes en doktorgrad i Værdalen uttalte han: "Hans Væderhæftighed er ingen venn av vitenskapen. Han er i det hele tatt ingen venn." Dette forklarer blant annet hvorfor de høyere embetsmenn senker stammen når de snakker om Den gamle Herre.

Vi vet ikke så mye om hvor Den gamle Herre beveger seg. Det sies at han trives på reise ved Rivieraen. På sene høstkvelder er han også blitt observert på kaviarfiske i Boknafjorden, sammen med andre geistlige i Rovfisklaget Duppen. Den gamle Herre besøker som oftest Studentersamfundet kun for å lambslå nye riddere. Likevel forteller ryktene at han er blitt sett røkende på sin snadde i Klubben, da foran området der peisen stod tidligere. Herren har sitt tilholdssted i Værdalen, dette fordi det unike klimaet der passer Ham meget godt.

Værdalen

I den idylliske Værdalen dyrkes historie, teologi og jus. Det er sagt at det var de tekniske studentene sin hunger etter humaniora som førte dem dit for første gang. Etter at ideen om det Sorte Faar, som i 1916 ble lansert av Asbjørn Lindboe, har det ledet trondheimsstudentene til oppdagelsen av en hel verden. Den er imaginær, men for den matematisk skolerte betyr ikke det at den er uvirkelig. Og den reelle del av denne diktningen er lokalisert og solid forankret i Værdalen.

Den norske mani for å forandre geografiske stedsnavn har for en gangs skyld vist seg å være fordelaktig; nå heter dalen i Trønderlag Verdal, og man er da også sikret mot forvekslinger.

Under promosjonen i 1927, da HKH Kronprins Olav ble lambslått, uttalte Edgar B. Schieldrop:

"Værdalen er blitt misforstått, Eders Høyhed. Værdalen er en Dal som er blitt bredere med årene. Sku ut over Eders Durchlauchtighed, over Deres fars land, der det så smukt omkranset vårt stolte Værdalen og skjermer det mot havets beskvulpelse og demokratiets inntrengen. Ville ikke dette land, som Eders royale fader med så viselig hardhet regjerer, uten Værdalen være som en ramme uten bilde, eller som en cirkels ytterpunkt uten dets sentrum, og ligge åpen for verdens spott som en geometrisk forbauselse."

En av de større bragdene Hans Væderhæftighed har gjennomført i denne dalen er avskaffelsen av Baroniet som styreform. Da for å senere innføre moderne og effektivt Tyranni. Man kan jo her tro at dette skjedde ved bruk av makt, men det er faktisk ikke tilfelle. Styreformen ble byttet som et resultat av et unisont folkeønske.

Helt siden grunnleggelsen av Værdalen har dalen vært et eksempel for andre land i Europa. Ganske hurtig tar de andre etter, og realiserer Værdalens tanker i en desto større skala. Hos Den gamle Herre i Værdalen har allikevel disse etterligninger bare vakt måtelig begeistring.

Værdalen har også det til felles med andre land at det er et fremtidens land. Mange nye og ærefulle kapitler i dets historie er ennå uskrevet. Hvem vet, kanskje kan til og med Belfaars beleiring i 1643 eller Værdalens erobring i 1759 bli stilt i skyggen? Det ligger nær å sitere det kjente ordtaket som faller så lett på den værdalitiske tunge:

Qui vivra verra (den som lever faar se, red. anm.).